Sorgreaksjon ved å lykkes

av Geir Svanholm 06.02.08

Det er noe jeg har tenkt en del på. Hvorfor er det ikke noe snakk om sorgreaksjonene som kan oppstå ved f.eks vektnedgang? Er dette et tabuområde det er vanskelig å snakke om. Eller er man pålagt å bli lykkelig når man lykkes. eller hvis man lykkes.

Dette blir nok et innlegg fra meg som kan virke kvasifilosofisk. Men jeg lar det stå til!

Vel, det er mye fokus på hvor flink man har vært. Det er mye fokus på lykkefølelesen ved det å ha bekjempet seg selv. Og i aviser og blader er det spaltemeter på spaltemeter med lykkelige reportasjer ala bli ny osv. Men sjelden eller aldri diskuterer vi sorgen som kan følge med. Jeg tror at noe av nøkkelen til at så mange ikke klarer å holde vekta over tid, er nettopp ubehandlet sorg.

Men hvorfor skal sorg være et tema når man lykkes?

Jeg tror det er mange som sliter før de blir feite. Sliter med selvbildet, sliter med psyken, sliter med jobben osv. Det behøver ikke være traumer og diagnoser, men kanskje står vi litt fast og roter bare rundt uten å komme videre. Kondisen er dårlig, og det ene føre det andre med seg.

Men for mange vil det å endre seg selv også innebære store forsakelser. Man ofrer mye. Og det koster både frustrasjoner og slit. Og knaskje "sørger" man mer enn man egentlig er klar over.

Jeg tror mange sliter etter vektnegang. Man savner sitt gamle bilde.Det bildet folk kalte jovial og trivelig. (mange feite folk er jo det?) Man savner festene der man slapp og tenke på hva man spiste og drakk. Enkelheten i det å svinge innom Mc.Donalds og bare trykke inn burger og chips. Og spyle det hele ned med en iskald, duggfrisk cola.

Man finner fort ut at omgivelsene gir positiv feedback til å begynne med, men det normale er jo sjelden et samtaleemne, så det ebber ut. Og når man da sitter slank og fin er det merkbart mindre oppmerksomhet. Kanskje blir man ikke bedt i selskap fordi man har tilegnet seg sære spisevaner. Man er ikke lenger øl-hunden, fordi de ikke serverer lavkarbo-øl i særlig grad på byen. Det å nippe til rødvin blir ikke helt det samme.

Det høres rart ut dette, at sorgen skal komme sammen med tilfredsstillelsen når man lykkes. Men jeg innbiller meg at det kan være slik for mange. Livet blir ikke enklere som slank. Bare lettere.

For mange som driver sport og idrett fokuseres det mye på mental trening. Men jeg har til gode å se et slankeopplegg som nevner dette jeg er inne på. Den mentale treninga. Eller psykologien rundt det å endre seg, er lite debattert, og jeg tror mye kunne vært gjort om hodet også fikk en "kur" samtidig som kroppen endrer seg.

Hva tror du?
 

Tilbake til artikler

Tilbake til forsiden