|
|
Midlertidig handikappet
av Geir Svanholm 09.09.06
Helt fra gammelt av har tjukke/feite
folk fått økenavn, og det har vært "opplest og vedtatt" at det kan
fleipes og harseleres med dem. (les oss) I alle samfunnslag og i alle
sammenhenger har dette mer eller
mindre vært en vanlig foreteelse. Med
unntak av noen kriger og i perioder der folk flest har sulta, har
fedme blitt tillagt latskap, dumskap og har møtt liten forståelse. På
1960-tallet (tror jeg, kanskje på
50-tallet) kom ukebladene med de
første slankerådene. Og siden det har det blitt en voldsom industri
ut av det. Celine Middelfart/Atkins, Grete Rohde, Skaldeman, Eat, og en
hel rekke med pulverkurer, ananaskur osv osv. Dessverre tror jeg det
vil være en stigning i dette markedet i all overskuelig fremtid.
Og
satser man penger på dette, skal det godt gjøres å ikke tjene godt.
Etter å ha spist lavkarbo i snart åtte måneder, har det gått opp for
meg hvor enkelt dette egentlig er.
Uansett kropp eller helse vil det å
endre kostholdet ha dramatisk virkning omtrent fra dag 1.
Som helfeit er man handikappet eller dysfunksjonell om man vil. Man
unngår mange av livets normale gjøremål. Man er til slutt ikke i stand
til å fungere som vanlige folk. Og man kan trekke sammenlikninger
til
folk med fysiske handikapp, som ikke kan gjøre alt de vil. Eller
trenger hjelpemidler/assistanse for å
klare det.
MEN. Det finnes en vesensforskjell her. Ihvertfall for min egen del.
Jeg har i en årrekke vært dysfunksjonell
i den forstand at jeg har
utelatt en god del. Løping/lange gåturer, trampoline, aktiv turgåing
osv. I tillegg
har jeg gitt opp å finne klær som passer. Det har blitt
mye av det typiske "feit-antrekket", genser/t-skjorte
og joggebukse.
Men så har vi alle en mulighet til å endre dette drastisk. Vi kan
velge om hadikappet skal være varig i motsetning til dem som har et
fysisk eller psykisk handikapp.(Jeg vet at mange sliter både med
fysisk/psykisk handikapp i tillegg til fedme, men det blir en annen
debatt )
Jeg er altså heldig handikappet. Det finnes en mulighet til å velge
bort handikappet. Det er mitt valg om
jeg skal gjøre det eller ikke.
Denne friheten til å velge er jo en enorm utfordring og på grensa til
å kunne
gi psykiske traumer i seg selv. Jeg har slik sett valgt å
handikappe meg selv i mange år. Og hvorfor gjør
man slikt? Jeg har jo
i alle år kjent muligheten til å strupe inntaket og gå ned i vekt. Jeg
lister opp noen momenter(unnskyldninger) her:
1. Har ikke hatt tid til å trene
2. Klare ikke å gå sulten ovet tid
3. Grete Rohde er for damer
4. Speilbildet lyver
5. Joggebukse er helt ok i selskap
6. De bygger for trange biler, amerikansk ruler
7. osv osv.
8. Har manglet motivasjon og rette verktøy
Men bare et par av disse kan sies å ha hatt stor betydning. Det er
punkt 2 og 8. Og etter å ha funnet lavkarboverktøyene har mye skjedd.
Hele poenget er at det utrolig frustrerende å vite dette nå, og at jeg
ikke visste det for mange år siden.
Jeg trodde jo i mange år at
slanking var synonymt med Grete Rohde. Og så mange som datt ned 20-30
kilo med pulverkurer, for så og sprette opp igjen + litt til.
Jeg var til helsesøster på jobben, jeg var til lege, og til tarmsjekk
der de fant kronisk betennelse. Riktignok ikke stor, men dog. Og selv
ikke da ble lavkarbomuligheten nevnt.
Dagens motto må bli: Gå ut og driv misjon! Nevn dette kostholdet i
alle mulige sammenhenger der folk er lydhøre! Ikke la folk gå i årevis
i fedme, fordi de mangler rette verktøy til å endre/omforme livet
sitt!
Og en vakker dag våkner vi og får Dagbladets grelle forside opp på
skjermen og der er den største headingen slik:
Grete Rohde a/s og ernæringsrådet legges ned!
De nye retningslinjene for et riktig kosthold finner du på denne
linken: Trykk her
Tilbake til artikler
Tilbake til
forsiden
|
|
