Forfulgt av et speilbilde

av Geir Svanholm 07.09.06

Helt fra barnsben av har speilet vært et redskap for bekreftelse. Det har bekreftet at det andre sier stemmer. Det har bekreftet fedmen, og sørget for at et negativt bilde trer frem i hodet når tanken på kropp dukker opp.
---------------------------------------------------
Vi møter speil overalt. På gata, på jobb, i ukeblader og innad i familien. Vi speiler vår dårlige oppfatning av oss selv og sender ut signaler vi egentlig ikke liker. De fleste av oss som er eller har vært feite har nok i alt for stor grad akseptert "godslige kommentarer" fra både venner, kollegaer og familie. Ord som Tjukken/tjukka, "God og rund", "Kaptein Vom" og en drøss andre er med på å stigmatisere og videreutvikle vårt eget speilbilde overfor andre.

Overalt møter vi folk som ser bedre ut enn oss selv, sett fra vårt ståsted. Vi er i ei gruppe vi ikke har valgt, fordi jeg nekter å tro at noen velger å være feit, og blir nødt å forsvare oss derfra. Det kryr av vitser om
 tjukke folk. Det kryr av kommentarer om tjukke folk, og vi har ikke noe vern mot det. Mobbing er regulert ved lov, men i gråsonen ligger et utall muligheter som ikke er regulert. Kroppskommentarer eller antydninger er mye brukt. Feite folk blir jo ikke akkurat fremstilt som smarte eller intelligente, men snarere tvert i mot.
Det er sjelden at helten i en film er feit. På catwalken er det ingen, og i Hollywood er det et nederlag å være normalvektig virker det som.

Vi lever i en aksellrerende negativ virkelighet.

Selv om vi som feite vet hvor det smerter å få kommentarer tror jeg ikke vi er det spøtt bedre i vår egen omtale av andre. Det være seg andre feite, folk med briller eller andre markante ting det går an å kommentere. Ikke tror jeg at vi er særlig flinke til å ta tak i problemstillingen heller. Slik sett er vi pådrivere til å skape en enda verre virkelighet for oss selv. Vi er også "speilet" noen møter. Og vi er også en del av kulturen som
ikke aksepterer "svakheter" eller anderledeshet.

Det å være feit/tjukk/ikkenormal er synonymt med å være mislykket. Jo-jo-slanking er kanskje den aller verste. Lykkes-mislykkes. Lykke-mislykkes. Og det helt til vår eget bilde har est ut til en enda større utgave. Og vi trøstespiser slikkerier på tross av at vi egentlig skulle knasket i oss brokkoli.

Jeg tror det er mange som går rundt med følelsen av å leve livet som sin egen karikatur. Jeg tror mange definerer seg selv som mislykket, og til slutt finner mening i nettopp det dessverre. Det å akseptere sin
egen kropp, med overvekt eller andre variasjoner er flott! Men jeg tror ikke det er mange som klarer det innerst inne. Vi kan si det, vi kan mene det, men de aller færreste klarer å leve det.

Så hva er så poenget med disse tankene?

Det å være anderledes, uansett om de er å være feit, farget, rødhåret eller fregnet tror jeg at vi må starte med oss selv. De signalene vi sender ut til "speilene" må vi være svært oppmerksomme på. Man sier jo også at når to personer barker sammen i en slåsskamp er det fordi de møter seg selv. Eller speiler seg i den andre.

Jo mer vi aksepterer at andre kommenterer oss, jo mer får vi. Vi må bli flinkere til ikke å stigmatisere andre, samtidig som vi må si i fra om at vi ikke aksepterer negative ytringer om kroppen vår.

Vi er ofte kombinasjonsmislykket.

Ja, vi er nok ofte det. Vi mislykkes med vår kroppskontroll. Vi er ikke særlig gode til å løpe ei mil. Og
 hvertfall ikke fort. Vi mislykkes i prøverommet. Vi snubler ofte i sosiale sammenhenger, fordi vi ankommer med negative ballaster. Det seksuelle blir alt for ofte blandet med et negativt kroppsbilde. Og noen klarer bare å ha sex med lyset avslått og gjemt under dyna.

For å bruke en klisje: "I dag er første dagen i resten av vårt liv". Og vi er de enste som kan forandre oss
eller verden rundt oss. Det er vi som kan puste ut positivitet og høste det positive tilbake. Vi kan bli "speilet" som ikke slår tilbake. Vi kan faktisk definere hvordan omgivelsene kan bli!

Vi er ofte balansekunstnere på en skarp egg. På den ene siden er vi ofre, men på den andre siden en
ressurs full av kraft. Og det gjelder å bikke mest mulig over på den positive siden. Hente ut krafta vi
innerst inne vet kan endre dagen til noe fint og varmt.

Hvor ofte svarer vi ikke med samme mynt? Hvor ofte klarer vi å være rolige og behersket når kona/kjæresten har en utblåsning? Og hvor ofte går vi ikke i forsvar for så å angripe? Militær taktikk fungerer dårlig. Men
vi bruker den hele tida.

Og dessverre er nok disse tankene ikke bare for feite folk, men almenngyldige/almennmenneskelige. De
aller aller fleste har ømme punkt vi kan trykke på for å hevde oss selv, eller for å ta igjen litt. Øye for øye, tann for tann. Vi er nok dessverre alt for gode til å lesse på ryggen til andre enn til å være med å bære litt.

Og det bør vi tenke over på jobben i dag. Ikke gni kommentarer inn. Skal vi skape forandring er det faktisk bare å begynne!

Tilbake til artikler

Tilbake til forsiden