|
|
Å delta på et vinnende lag
av Geir Svanholm 11.09.06
Hvordan endre sin egen psyke?
Jeg må med en gang si at at dette er en lekmanns betraktninger. Jeg
har ingen utdanning innen psykiatri eller annet helsearbeid.
--------------------------------------------------------------
Ja, hvordan skal man egentlig endre seg selv? Jeg tror at dette er
veldig individuelt selvsagt. Vi er ikke en homogen gruppe, men
individer på forskjellige nivåer, platåer, plan eller hva man vil
kalle det. Men en ting er jeg rimelig sikker på. Man må faktisk ville
det. Man må være villig til endring. Man må kunne legge feilene i en
sekk og la dem være der.
Jeg er ingen idrettsmann. Tvert imot. Jeg er slik sett en slubbert med
dårlig kondis og lav intensitet. Men jeg tror at hvis mennesket spiser
det mennesket er designet til å spise vil ikke det medføre fedme. Og
det er jo akkurat der våre veier skilles kanskje. Ernæringsrådet har
en helt annen oppfatning av hva som er sunt. Jeg har valgt en annen
vei.
Et fotballag er kanskje ikke det rette å sammenlikne med, men likevel
veldig riktig å sammenlikne med. De skal prestere. De skal vinne. De
skal beholde plassen på tabellen og helst bli enda bedre. Det samme
gjelder jo enhver arbeidsplass. Men de har en trener eller leder, og
et apparat rundt seg for nettopp å fremme deres individuelle
ferdigheter og sette disse inn i et system der det igjen ganger
laget. Og igjen fører laget oppover på tabellen.
Kan man sammenlikne fotball og slanking?
Ja, det er et betimelig spørsmål. Men selvsagt kan man det. Det er
viktig når man endelig har bestemt seg for en varig reduksjon av
kroppens fettlager å bygge beslutninger på erfaringene fra dem som har
gjort erfaringer fra vektreduksjon før. Det er ingen mening i å bruke
energi på å gå i de samme fellene. Det er meningsløst å ikke
nyttegjøre seg de erfaringene andre har gjort. Derfor er det etter min
mening svært viktig å sette seg inn i forskjellige filosofier. Det
samme gjelder for fotball. En trener kan gjøre en miserabel sorti i et
lag, men komme sterkt tilbake i et annet. Nettopp fordi kjemien
stemmer der. I Trondheim har vi RBK, som har slitt litt i de seinere
åra etter at Nils A. Eggen sluttet som trener. De er et godt lag, men
de gnistrer ikke. Så kom Høgmo inn og fant noen utente lunter, og
laget tente. Dessverre regnet det en del og lunta ble våt. Og de
fleste skuddene gikk ikke av. Så ble Høgmo utbrent. Og ble sykmeldt
slik han skal bli når kroppen ikke vil yte max. Og hjelpetreneren
rykket opp. Resten er historie som man sier.
Hvorfor nevne dette?
Jeg tror at mye av det vi gjør er et lagarbeid. Vi har ingen trener
som forteller oss hva vi skal gjøre. Vi har ingen på laget som klapper
oss på skuldra. Men vi har en ressurs i oss selv. Vi må ha et genuint
ønske om å lykkes. Noe av den samme krafta som et fotballag må ha.
Eller en solist i et stort orkester. Alt kommer innenfra tror jeg er
en god rettesnor. Både nedturer og oppturer må komme innenfra. I hvertfall de
genuine og ekte. Og bare med dem kan vi bygge oss opp.
Er det utenpåros er det ikke nok. Det må komme fra dypet i oss selv.
Bare da er de sterke nok til å møte angrepene som kommer.
Hva har RBK med kroppen min å gjøre?
Det llegges mye ressurser i det å vinne. Man kjøper nye spillere,
forsøker å optimalisere laget slik at alle individene i størst mulig
grad utfyller og bakker opp hverandre. Slik sett kan et lag ha en
målscorer og 10 som legger opp ballene. Men laget er en vinner. Og
slik tror jeg vi kan tenke. Vi er laget. Og finner vi en eneste gnist
å puste på, vil vi finne ti til som vil være med å blåse. Ikke alle
trenger å score mål, fordi det er det kollektive som i bunn og grunn
er viktigst. Vi er alle et medlem. Vi er alle en målscorer og del av
et lag.
Hvorfor tenke på disse egoistiske idrettsutøverne?
Idrettsutøverne gjør det de skal. De er en moderne forlengelse av
gladiatorkampene, og en videreføring av at den som er sterk vinner og
kan føre sin sæd videre. Og mye av det kan overføres til vår egen fete
psyke. Eller syke fedme for den del. Vi må finne noe vi vil vinne
over, og det er egentlig bare oss selv. Og vi må bygge et fundament vi
kan stole på. Noe sterkt og solid som ikke omhandler vår egen evne til
å omgås mat forkjært.
Er det relevant å tenke slik?
For min egen del er ikke idrett særlig aktuelt. Jeg ble aldri plukket
ut på fotballaget. Ikke var jeg førstevalg i basse heller. Men likevel
har jeg alltid følt meg som en deltaker på et lag. Det store laget.
Der vi alle er medlemmer. Der vi spiller opp ballene til dem som lager
mål. Og er en viktig del av det totale.
Jeg tror at bare gjennom å godta seg selv, kan man komme inn fra
sidelinja, og spille opp baller. Det er mindre viktig om man er den
som scorer. Man må finne verdien i deltakelsen, og verdien av å være
en medspiller. Og klarer man å finne en plass, klarer man ofte å endre
seg etter resten av medspillerne. Og da kan man endre seg selv.
Mennesket er utstyrt med en solid evne til forandring.
Det gjelder bare å finne den.
Tilbake til artikler
Tilbake til
forsiden
|
|
