Belønnings-strategier i en fet hjerne

av Geir Svanholm 10.09.06

De fleste mennesker trenger feedback, oppmuntring og trenger å få bekreftet sitt ego og sin egen verdi. Vi trenger ros og stimulans, vi har behov for å lykkes på et vis. Og vi søker hele tida etter stimulansen dette gir. Dette medfører nok ofte at vi føler oss mislykket og dermed trenger å døyve dette med en eller annen stimulans. Noe inni oss gråter, og vi må trøste det.

Stimulansfølsomhet

Jeg tror at alle mennesker har svært forskjellig oppfatning av hvilken stimulans som er viktigst. Noen blir besatt av sex, og kan ikke få nok. Noen røyker 40 om dagen. Andre røyker 40 om dagen og drikker 2 flasker vin i tillegg. Noen røyker 40 om dagen, drikker 2 flasker vin og spiser junk-food i tillegg. Og noen spiser/drikker/røyker som trøst. Og denne lista kunne vært mye lenger, men jeg tror dette å søke etter stimulans er kroppens og psykens store paradoks.

Kroppen vil ikke ha dette sølet vi dytter/røyker i oss. Men så sitter en slu jævel inne i hodet og trykker
på ”jeg vil stimuleresknappen”. Og gråten kjennes i kroppen. Og dette vet vi virker. Følelsen av å tenne en god rullings og kjenne den behagelige dempende følelsen. Eller kjenne den gode følelsen en trøsteburger gir. For ikke å snakke om mixen av en iskald cola + en burger og ei stor plate melkesjokolade etterpå. Og den innvendige gråten stilner.

Jeg tror mange av disse rare paradoksene i en fet kropps hverdag bunner i at mange av oss har svært utviklet stimulansfølsomhet. Eller rettere sagt har vi en veldig stimulansoverfølsomhet. Vi responderer utrolig godt på stimulans som skal inn i munnen. Vi reagerer veldig godt på sukker, eller andre typiske stimulerende midler. Innerst inne vet vi jo at dette fører galt av sted. Og likevel eskalerer det.

Bare littegrann

Det finnes en fin måte å regulere dette på. Det er å spise/drikke ”Bare littegrann”. Dette uttrykket høres ofte i selskap, og er manna for en fet hjerne. Vi kan jo gjøre det i dag. Bare littegrann kake. Bare littegrann brus. Hørt det før? Og det er jo helt fint. Jeg endte opp med ”barelittegrann” kosthold hver dag! Men livet er jo en fest, så man må jo unne seg litt på mandag, tirsdag onsdag osv. ”Barelittegrann”-tanken er nok det verste for min egen del. Uttrykket ”å spise som en fugl” er i samme gata, men egentlig veldig dekkende. En fugl spiser litt hele tida, og kan spise sin egen kroppsvekt på en dag. Så, ja, jeg har ofte spist som en fugl.

Det å endre tanken er ofte det vanskeligste. Vi har en hjerne som forråder oss hele tida. Møter vi motgang eller ser oss i speilet, flasher det opp bilder med av forskjellige trøsteting vi kan bruke. Og plutselig setter vi tennene i alt det vi ikke skal ha. Og kroppen stakkar reagerer med dårlig pust. Og vet ikke helt hvordan den skal takle det vi overøser den med. Men kroppen er ikke dum, den lagrer for å ha litt til dårligere tider. Men evolusjonen har ikke tatt høyde for en situasjon med konstant overflod. Og vi eser ut. Og så gråter det inne i oss, og spiralen er i gang.

Lage hull

For min egen del har det hjulpet å lage hull. Et slags nett med forskjellige hull. Et månelandskap inne i hodet. I et hull har jeg lagt sukker. Og støpt igjen hullet. I et annet hull ligger tobakken, men lokket er ikke helt gjenstøpt. Og dette har jeg gjort med godterier, brødmat osv. Det skal ikke opp til overflata igjen. Og når jeg tenker på dette gir det en følelse av mestring. En annen form for trøst kan man si. En trøstehandling som ikke innebærer en ytre stimulans, men et indre velvære som er sterkere. Stimulansoverfølsomheten gir seg litt etter litt fordi jævelen, forræderen mellom ørene blir lei av å skrike og slutter med gnålet. Etter hvert vil det bli som en godt regulert demning. Innholdet i demningen vil regulere seg litt etter dagsform, men det overflødige renner ut. Målet med hele dette prosjektet er jo å finne en naturlig mengde kropp som regulerer seg selv.

En av de store feilene jeg har tenkt er at det er kroppen det er noe galt med. Men jeg skjønner jo nå at det er mellom ørene de fleste feilene sitter. Psyken, tankene og trøstesenteret sitter der inne og jævelen ved kontrollbordet sitter bare og venter på å vekke det gråtende inni oss. Og han sender ut sine gamle melodier over eteren. Og vi lytter og lytter til hamburgeren og/eller colaen glir ned svelget.

Tilbake til artikler

Tilbake til forsiden